Vårt land

Alle dine brenninger, et vitnesbyrd om bedehus og fyllefest.

BOK roman

Villy Solheim

Alle dine brenninger

Tiden 

Kjell-Richard Landaasen

kultur@vl.no 22 310 310

En sjelden god debut, både i innhold og språk.

Solheim speiler det nordnorske lynnet og naturen så du kjenner saltet i brisen og sola i nakken, skriver vår anmelder.

Rakel vender hjem til far og fiskevær etter 25 år.­ Det er tid for oppgjør.

Hun forlot bygda som femtenåring, etter at eldsterådet i menigheten fikk høre at hun både hadde røyket, drukket og kanskje til og med drevet hor.­ Delvis skyldig fant hun ut at bygda og troen var altfor liten for henne, og da faren sendte henne vekk for at sladderstormen skulle gi seg, var det nok.­ Billetten ut ble enveis.­ Men ute i den store verden driver hun for vær og vind og er lett bytte for folk som ikke vil henne vel.­

Tvil og tro. Alle dine brenninger forteller Rakels historie et års tid fra og med kollisjonen med eldsterådet.­ Det er en reise i nordnorsk landskap anno 1965, men også i tro, tvil og tilhørighet, stappet med fascinerende elementer: Det er en bibeltro menighet og en predikant med et kall, en predikant som tungetaler, gjendøper og faktisk er ganske sympatisk.­ Det er frelse under husmøtene, vekkelse, friluftsdåp og hellig ånd.­ Det er drømmer fra Gud og andre makter, avhengig av hvem du spør, det er lesing over sår og salmesang.­ Det er sjarker, fiske og kaffedoktorer, hor, bannskap og gudslengsel.­ Det er en jente med integritet og vilje.­ Det er langt på vei den beste skildringen av frikirkeliv jeg har lest.­

Freidig og frodig. Det er riktig nok ikke perfekt - Solheim er debutant, og selv om han skriver veldig godt er det noe med strukturen som ikke sitter helt.­ Halvveis ut skifter historien noe fokus, fra Rakel til også å omfatte andre personer i hennes nærhet.­ Det er ingen direkte ulempe for romanen, for kapitlene er gode tidsbilder.­ Men vi merker det fordi spenningskurven flater ut så kapitlene får strøk av transportetapper uten egentlig mål.­ På mange måter en bagatell, men dog.­ Dessuten går det litt fort; Rakels historie er sterkere, lenger og inneholder større traumer enn det teksten både bygger opp til og gir utløp for.­ Uansett skriver Solheim godt, med en hard og raus poesi.­ Den harde når livet og omgivelsene snører seg sammen, når stormen slår skøyta til pinneved eller menneskene knuger hverandres hjerter.­ Den rause når de ler og sola skinner.­ Han skriver levende, freidig, frodig, speiler det nordnorske lynnet og naturen så du kjenner saltet brisen og sola i nakken - og, ikke minst, opprørstrangen, skammen, syndenøden.

Ser begge sider. Det som skiller Solheim fra de fleste andre som skildrer fordums tiders kirkeliv, er at han ser begge posisjoner. Han ser både fordømmelsen og velsignelsen. Der mange norske forfattere nøyer seg med en fordummende ensidig holdning og framstiller kristne som hyklerske og fordømmende, ser Solheim både dem og de som faktisk hevet røsten mot dem. Det er ikke rart at det negative ofte har satt dypest spor, men det er tross alt bare en del av bildet. Oppriktigheten i fortellingen omfatter både Rakel og hennes vanskeligheter med Gud og mennesker - men også Gud og mennesker. Det er nordnorsk, det er raust, det er godt.

Med sine gode seksti år er Villy Solheim debutant i godt voksen alder. Det var på høy tid. Tross innvendingene er det en sjelden god debut, både i innhold og språk.