Heimesida mi har sovet i hundre år.

Slik føles det i alle fall. Men så kom ”den vakre prins der inn” - som det står i sangen - i skikkelse av Michal, broren min. Han vekte den til livet. Kledde den i ny design. Og se for ei ny, flott side det ble!

Det er ikke bare heimesida mi som har ligget i dvale. Men også virksomheta i galleriet. Jeg har nesten ikke laget noen bilder de siste årene. Derimot har jeg jobba med manuset til en roman. I begynnelsen hadde den arbeidstittelen ”Ebenezerfolket”.

I november 2008 sendte jeg det halvferdige manuset til fem ulike forlag. To av dem lot det gåvidere til konsulentgjennomlesning. Forlagsredaktør Kjetil Strømme i Tiden Norsk Forlag ringte og viste interesse. Og jeg bestemte meg for å satse på ham og Tiden.
Den 10. aug., etter et halvt års intens skrivearbeid undertegna jeg kontrakten med forlaget. Bokas tittel ble til slutt ”Alle dine brenninger”.
Dato for lansering er 27.10. Forlaget markerer begivenheta med arrangement/fest i Saabye-biblioteket på Sortland Hotell kl 19.00 med forlagsredaktør Strømme som konferansier.
Dit kommer også Maria. Fra Oslo. Hun har med seg nytt stoff, men vil også synge en av mine tekster som hun har satt tone til.
Selvfølgelig er alle velkommen!

Ellers ...

18 unge mennesker kaller meg bestefar, morfar eller farfar. Det er forunderlig.
Jeg springer forresten ikke 60-meteren på 7,6 sek. lenger. Jeg springer overhode ikke 60-meter. Det blir i stedet noen sopp- og bærturer på høstparten i behagelig tempo.
Musklene er blitt tregere. Nervebanene likeens. Livet går roligere.
Er blitt glemsk, både jeg og Kari. Og distré. Det oppstår mange morsomme episoder av slike skavanker. Et aldringens krydder er det. Hvis man velger å se humoren i det.
Ambisjoner? De er der, men er ikke himmelstormende lenger. Ikke tindebestigende.
Jeg tillater meg å tenke med et åpnere sinn enn før, tror jeg. Svarene er ikke like enkle, lenger.

Jeg lar det følgende, som jeg skrev for nesten fem år sia, bli stående. Som en slags kuriositet fra den gamle heimesida mi.

En bakgrunn å se kunsten min på.

Jeg vokste opp i en søskenflokk på seks.
I Sørvåg; den gudeligste bygda i kommunen. På godt og ondt.
Det var hardt arbeid hele sommerhalvåret på småbruket. Faren min var kjent for å drive både seg selv og ungene. Og nåde den som prøvde å snike seg unna!
Da jeg var 14 år, sa han imidlertid til meg en dag: Hvis du kjenner inspirasjonen til å dikte komme over deg, skal du ta fri fra arbeidet med god samvittighet. Han hadde sett tekstene jeg hadde prøvd å snekre sammen. Og oppdaget ett eller annet ved dem som han syntes om.
Jeg hadde vel et slags kunstnerisk talent fra barndommen av. Ikke noe ekstraordinært, men kanskje bitte litt over middels. Læreren min på Framhaldsskolen gav meg i alle fall beste karakter i tegning.
Jeg havnet som 15-åring i fiskebåten. Men faren min mente at det var ingen framtid for meg i fiskeryrke. Han drømte om å se eldste sønnen sin som lærer, og helst i heimkommunen.
Etter to år på Fredheim Folkehøyskole, bestod jeg opptakingsprøven ved lærerskolen på Nesna. Fire år seinere var jeg klar til å ta fatt på læreryrke. Samme år giftet jeg meg med trønderjenta Kari som også var lærer.
Vi flyttet til Øksnes i 1969. Faren min var fornøyd.

 
- Så kom ungene!!!

Seks stykker i løpet av drøye sju år - Og det uten at noen var tvillinger. Preventiver? Vi prøvde -
I årene 1971-73, mens vi drev og befolket verden, tok jeg grunnfagsstudium i kristendom ved Norsk Lærerakademi og norsk ved lærerhøyskolen på Volda.
I 1979 fikk jeg forespørsel om å bli forstander (pastor) for en frimenighet på Myre. Jeg svarte ja. Det skulle være en midlertidig løsning - som varte i 17 år.
Ved utgangen av decenniet, hadde jeg nå to stillinger å skjøtte, samt seks barn i alderen 4- 11år å være pappa for.
I 1980 gjorde Norges Pelsdyralslag et framstøt i Øksnes kommune for å aktivisere farmermiljøet. De fikk den lokalpolitiske ledelsen med på laget og la an til en bred satsning. Sammen med to av brødrene mine ble jeg med på å bygge en farm med 75 revetisper. Det skulle være som en slags lønnsom hobby på si. I første omgang.
Jeg vet ikke om jeg skulle hatt medalje eller juling ........
 
- Hva med kunstnertalentet?

Det hadde blitt bortprioritert til nå, men høsten 1980 kjøpte jeg oljemaling og pensler og ble med i et lite miljø av hobbykunstnere.
Til min forundring var bildene jeg malte, lett å selge.
Men nå hadde jeg tatt meg "vann over hodet". I 1982 måtte jeg begynne å prioritere. Og så ble det bort med kunsten.
I 1982 kom etterpå-klatten Maria til verden.
 
- Grensene tøyes

I 1986 lå "båten" så tungt i sjøen at jeg måtte kaste noe over bord igjen. Etter samråd med legen min, for læreren til havs. Og jeg fikk mer fribord.
I stedet bygde jeg ut farmen til 1,5 årsverk. Det var godt å kunne jobbe praktisk. Og med så flotte dyr som blårev var. Med min akademisk bakgrunn hadde jeg den fordelen at jeg var vant med å sette mål, systematisere arbeidet og evaluere resultatene. Snart klatret jeg på hitlistene til Norges Pelsdyralslag. (En poengbasert rangeringsliste over de beste farmene i landet.) Og nådde etter hvert til topps både på blårev og shadowrev.
Først på 1990-tallet mottok jeg en forespørsel fra NPA om å overta en tidsbegrenset jobb som prosjektkoordinator i Nord-Norge. Jeg sa under tvil ja og skulle kanskje hatt en ny porsjon juling.
Nå red jeg på tre hester på nytt: Var pastor, pelsdyroppdretter og prosjektkoordiator. Men sant skal sies: De to årene i NPA gav meg utvidet kompetanse og en viktig medskøyt i økonomien som var på smertegrensen pga mange år med svake skinnpriser i verdensmarkedet.

 
- Hit men ikke lenger
 
Men helsa tålte ikke belastningen i det lange løp. I 1996 gikk jeg av som pastor. I 2001 satte jeg nøkkelen i farmdøra, vred om for siste gang og overlot anlegget til en kollega.
Jeg hadde i perioder hatt tre jobber og en familie med sju
barn. Helsemessig var jeg nå ute av stand til å ha en normal jobb.
Det var ingen barn i det store huset. Vakuum.

Det var oss to igjen. Kari og jeg. For ei dame hun har vært!!
 
Hvorfor skrive så pass detaljert om livet?
 
For at du bedre skal kunne skjønne hvilken grunn bildene mine springer fram fra. For bildene kom til slutt. De begynte i hodet. Når jeg hadde lagt meg om kveldene, kom de. Utover nettene. I 1998 hentet jeg fram et uferdig maleri fra 1982 som Kari hadde gjemt unna i en kjellerbod. Jeg kjøpte pensler og farger igjen og gjorde det ferdig. Det var en ganske sterk opplevelse. Kunstnertalentet var i ferd med å få en sjanse.
Gjennom A-etat fikk jeg hjelp til å ta ett og et halvt års studier ved Kunstskolen på Andenes.

 
- Galleri Solheim
 
I 2005 har jeg åpnet ”Galleri Solheim” hvor jeg stiller ut egne fotos og malerier. Femti gjester fant veien hit på åpningsdagen den 11. april.

 
Hva kommer du til å finne i bildene mine?
 
Lys, håper jeg!! Inntrykk fra utallige jakt- og fisketurer ved sjø og vann. Mennesker i mørke og lys. Jeg har kjent brytningene i mitt eget liv. Noe av dette ønsker jeg å formidler med pensel og penn.
Du finner smakebiter her på heimesida.
Ved siden av lyrikk og maling, arbeider jeg med et romanprosjekt. Jeg har jobbet med det siden 2002. Det modnes og tar form. Kanskje vil det finnes mellom to permer før jeg tar kvelden -
I mellomtiden forsøker jeg å stå på mine 60 års gamle "kunstnerben".
Å, jo da, de skjelver litt -